Ole Christian Ellestad
Sangundervisningen i unntakstilstand

-

Koret fra jorda, kjevene på vidt gap 
under varme kropper og skritt på bakken
– sangerne som fikk et annet publikum 
etter at kirkegården ble populær park 
og folk ville ligge med dem i sola  
la mage og underliv suge til seg – 
stemmene fra et ellers dødsstille kor 
hvordan parken synger nedenfra og opp
kroppene, de døde er ikke som før 
underlivet trykker mot bakken, lytter. 

–

Flerstemmig ensomhet, koret som skygger 

uten mistanke om død og mer enn tegn 
på overleveringen, en gammel sang
skjærer flokken til kroppen enda en gang
hjertet i oppstandelsen – hvem sangen gjør 
samlet sett ut av seg til en skikkelse 
som også kan ha vært en person du vet.

–

Den døde, stemmen og ansiktet virker
fortsatt helt levende, hvordan vennene
vekker sine kjære til live igjen
alltid opprettholder en hukommelse 
så langt muligheten for å elske fins 
håp om gjenforening, selv den verste
tiden for spøkelset i manns minne snur. 

–

Våre døde blir mødre til et nytt liv

sangernes varianter av spøkelset
lar seg puste, når det kommer til stykket
er all luften pust og ingenting annet 
sirkulær uendelighet og lineær 
våren kommer jo også enda en gang
ett «sted» i kosmos våren aldri har vært 
hva nå meningen er med posisjoner 
om ikke for noen annen grunn enn parken. 

–

Om bare ett tre står igjen av skogen 
er det like gjerne skogen etter brannen 
som mangler ett tre, som treet mangler skog.

–

Vi snakker fortsatt nesten samme språket 
i det vi åpner munnen og slipper inn
alle skyggene av ordet stemmen tar  
og dirrer hukommelse i kroppene
det opprinnelige evangeliet  
åpner slik «i begynnelsen var Tone». 

–

Sangundervisningen i unntakstilstand

–

Hvordan mennesket begynte å snakke –
først ble hun selvsagt stum stilt foran språket.

–

Gudene vet å dø som skriften, uendelig 
ankommet første punkt i tegnparadis
– aldri i livet om døden slutter, nei. 

–

Gravstøttene på kirkegården om natten
antenner for undergrunnsbevegelsen
søkende i søvne via gravene 
etter levende som drømmer de døde

litt som folk dukker opp i parken og blir 
en stund samme tid og sted om sommeren 
så vi kan spørre, hvorfor akkurat oss? 

–

Det er heller ingen drøm før hun våkner 

–

Under uendelig krig, propagandada 
alt styret rundt forestillingsevnen vår
– å forstyrre så mange syn som mulig 
til frykten gjør oss helt blinde for syner
og vi ikke kan se verden forsvinne.

–

Symptomet på henne, Phytias visjon
tvangsbehandlet, erstattet av appetitt 
på sukker og fett, visjonen isolert 
en indre stemme opptatt med stoffskifte 
og lagring av mye nytt fett på kroppen 
som før var ørkenmager, salt og syrlig

behandlingen som forsøker å ramme
hennes evne til å nå inn uendelig

når hun blir «smittsom narkoman terrorist». 

–

De døde i parken døde før krigen
første verdenskrig og helt nye våpen 
sennepsgassen i vinddraget som etser 
øyne, hud og lunger, en ung pappas død 
etterlatte som ikke visste hvor fæl 
krigen kunne bli da de vinket farvel 
til sine kjærester ombord på toget 
ingen av dem hadde hørt om sennepsgass 
og hvem hadde forestilt seg gasskamre 
i neste krig, deretter Agent Orange?

–

Samtidsmennesket kommer til å dø ut 
liksom hjulpet til sin egen undergang. 

–

Også gåsa har latt seg lokke til slutt
når hun tror hun har funnet flokken igjen 
og lander over geværmunningene 
skutt i brystet etter den lange reisen 
seks tusen meter over havet, så høyt 
bare for å finne verden forrædersk
et ellers troverdig språk helt ødelagt 
– om fuglen allikevel overlever 
i visshet om at sangen har blitt felle 
det fineste i verden en undergang 
hvordan leve videre og være gås 
fra nå av å måtte la seg avlokke 
til en gjess-fri sone, begynne på nytt  
der ingen kunne tro gjess lot seg lokke 
med høyfrekvent sang selv hunden ikke hører  
tilsynelatende stumme gjess som lander 
i parken for å gresse noen dager 
før neste etappe seks tusen meter 
over havet, og hva fikk henne opp dit?

–

Intimiteten holder oss utestengt 
fra både offentlig og privat 
– noe i nærheten av et serveringssted 
å skulle konsumere informasjon 
stadig mer tilpasset «seg» for å styre 
tankene dine i retning av denne 
og ikke lenger henne som før elsket 
å se deg ute for å ta deg med inn – 
som om vi ikke kjenner lys og mørke 
bare skumringstimen tjuefire-sju 
eller demringstimen for algoritmen. 

–

Vanvittige begrensninger for kroppen 
de straffeforfulgte, hver enste en 
som ikke gjør hjemmet sitt om til en leir.

–

Sikkert på tide å minnes Niels Christie 
han advarte «mot gulag, vestlig type»
dødsdømte fangers organer transplantert
når alle parter virker så fornøyde
pasienten med sitt forlengede liv 
legen med sin vellykkede operasjon 
den dømte som kan gjøre litt opp for seg 
mot å bli lik organiske tilstander 

når mennesket skal donere kroppen sin 
til en ny uendelig krig, mot smitte.

–

Å arrestere den alt arresterte 
masseprodusert like før ansiktet 
normaliteten i forsvinningsnumre.

–

Jeg vet ikke hva kroppen er i stand til

–

Intermessomodus på scenekanten 
graven mellom scene og sal som spiller 
opp til dans, publikums hopp over graven 
til alle står sammen på scenen, klare 
for neste akt av «ny uendelig krig» 
stimulert av de siste frekvensene
som viser seg for hver enkelt på en skjerm 
å være i stand til å styre scenen 
oss sammen hver for seg som i salen igjen 
satt til å framføre salen på scenen. 

–

Slaget ved Argonne, René Margrittes bilde 
en like stor stein som sky på himmelen 
en ny dag etter sennepsgassangrepet 
volumene som nå kan skifte substans.

–

Fjellene smuldrer og drysser i havet 
overalt koagulerer Ymes blod
puddinghavet uten bølger, kun dissing
stram og slapp, ikke lenger flo og fjære
etter at Ymes knokler løste seg opp 
og planeten ble dekket av dyp gele 
basis for en ny skapelsesberetning 
gelelivet som lever av geleen 
som om grisen Særimne spiste seg selv.

–

Mytologiens møte med vitenskap 
om kosmisk stråling gir vanndampen kjerner 
kondensasjonskjerner til skydannelsen 
og skyer i skapelsesberetningen 
kommer av Ymes hjerne, finner tanken
sted der kosmisk stråling gjør nytt regn mulig
– om ikke kondensasjonskjerner heller 
kommer fra havet med planteplankton 
som tilfører luften sulfatpartikler  
når en algeoppblomstring gir oss skyer 
og Ymes hjerne likner en slags grønnsak.

–

Gitt i gave til de underjordiske 
bakterier, sopp og videre opp i kjeden 
mark som gjerne tar seg til overflaten 
krypende blant levninger også på vei 
knokler som har skilt lag med kjøttet, kroppen 
som fordeler seg lik Yme, kjøtt blir jord 
knoklene blir fjell, skjelettet vil kneise 
og hjernen bygge seg opp som skyene. 

–

Den som synger vil bli husket syngende

–

Sola skinner bakken tørr, fjorårsløvet
blir et himmerike for meitemarken 
på vei opp fra graven, forbi knoklene 
opp til løvet en vårnatt, festmåltidet 
vi som er vare for støy i stillheten 
kan høre høylydt om natten, invasjon 
og begjær i bakken, døde som våkner 
oppstandelse varslet av knitring i løv
de seksti tusen som reiser seg sammen.         

–

Svarttrosten varsler også oppstandelse 
hver vår i parken, fra toppen av et tre 
når påskemorgen naturligvis gjelder
livet med alle sine måter å ta 
døden på Sofienberg, en meitemark 
som krøp opp i fjorårsløvet for tidlig 
en ettermiddag svarttrosten jaktet på den 
lyttende etter knitring i løvet, marken 
avslørt og sjanseløs mot nebbet, slukt hel 
etset i hjel av magesyre, omgjort 
i metabolismen til en svarttrosthann
og sang fra toppen av et tre i parken 

øverst ligger seksti tusen mennesker 
litt lenger ned ligger landdyr og fugler 
i det marine laget ligger sjødyr 
under der igjen vulkaner, lag på lag
– hvordan jordskorpen vil ta seg ut sprukket 
opp av alles oppstandelse, når marken 
fortært av den døde fuglen, står opp fra fugl 
elg står opp fra ulv, due fra hauk og slik 
står vi opp av hverandre til jorden gjenstår 
som om den også kunne vært uten liv 
en mulighet som har fått filosofen
til å spørre «hva tror jorden at den er?».

–

En matt perle funnet i parken om våren
tegn fra en kvinne like under bakken 
som varsler sin oppstandelse i gresset 
om noen år, eller etter en vinter 
med skikkelig tele som løfter henne opp.  

–

Sofie stryker årringer i benken
lar kroppen kjenne ensomheten endret
av besøk fra alle som har satt seg der 
i solnedgangen mellom gamle løvtrær   
– å minnes en tidligere solnedgang 
at sola kan spøke selv om den lyser
hvem vet igrunnen hvor dyp skyggen kan bli.   

–

Livet på månen lar seg lyse i tegn
etter døden, de som fortsatt vil gi oss
fullmånetillit om vi tar signalene 
siden kvinner blør og menn ikke sover 
slik sammenhengen av og til viser seg
– og klart de på månen har sett rart på oss 
før Apollo 11 og satellittene  
hvordan verden kunne ta så rigid form 
et helt kontinent forvandlet til ruter
eller tegn til månen fra livet fengslet.

–

Det premature mennesket må gjøre mor
utvendig svanger ­– tidlig nok utfordret
av dada-ordre – i omgang med språket
bevare seg og sin livmorpersepsjon 
en stund til i synestesihimmelen
hallusinere på forhold, se syner 
men også finne leseren i seg selv 
en tredje part som heller tenker seg fri
enn å representere din posisjon 
progressivt profilert «omstillingsdyktig»  
av en trippelagent for kommandoen
som har vunnet alle representantene 
i verdens parlamenter ved å gi dem 
de globale privilegienes orden
første grad, hen erklærer unntakstilstand 
siste grad, å endelig bestemme hvem 
som får leve og hvem som simpelthen dør 
før menneskeparken er robotens ark 
i kosmisk vakuum og lysets hastighet

så folk kunne tro kjernevåpen ble kjød.

–

Omstilling etter Arkimedes’ g-punkt
som glasskrigere i en trojansk glasshest 
knuser seg inn i skrittet, ride ranke 
skåret opp under såre enkle forsøk
medisinske kropper, ofre for sjansen 
som uaktsomme politikere tok 
fra å være immune til å dø hen.

–

Bekken til bekken tisser opprinnelsen

–

I Sofienbergparkens naturtilstand 
spirer mange slags engplanter om våren 
bringebær, geitrams, valmuer og kløver
snart blomster og frø i sol og halvskygge 
fra asketrær, Yggdrasilminiatyrer
som suger opp vannet fra gjennomvåt jord
når snøen har smeltet under vårregnet  
telen tint og enga virker bløt som myr 
hva den trolig hadde vært, Sofiemyr
om ikke Torshovbekken drenerte den 
Tollundmenn og kvinner ellers funnet der
sånn fem tusen år etter at de døde 
i stedet for å stikke opp av jorda 
etter et kort opphold, bare bein igjen 
ingen oljesvarte lik og myrmystikk 
bekken har for lengst gravd ut et vidstrakt søkk 
lett å finne for den høydefølsomme 
på tur i sørvestre hjørne av parken 
kanskje overveldet av å stå foran 
den glemte gravlunden som et utstrakt amfi 
hvor publikum ligger i en slak skråning 
rundt bekken, seksti tusen på tribunen. 

–

De hellige stedene hvor gaver gis 
og tas imot av guder, offerstedet 
dyrenes innvoller brent, mat i gassen 
guder som puster seg mette på kroppens
indre organer fresende på bålet 

sankthansdugnaden når vi helt enkelt dør
unna så befolkningsveksten samlet sett 
fra Wirtschaftswunder, antibiotika
og til siste piggproteinfrontkjemper
blir borte, så selv den hissige guden 
vemmes av offeret, mer å regne som 
forurensning enn en gave, kroppsmengden 
når tidenes største forbruker skal gi seg. 

–

Om vi måtte spise kjøtt til nattverden 
ikke godt å vite, hadde det hjulpet grisen 
om Jesus ikke var semitt, men nordisk 
og delte svinekjøtt med disiplene 
i norrøn tradisjon – grisen Særimne 
som blir spist i Valhall hver eneste dag 
og som vokser seg stor igjen like fort – 
ville nattverden gitt grisen bedre kår 
skånet dyret for industriell binge
betonggulv og ugriselige forhold
eller er det nettopp slik produksjonen
forholder seg til Jesus i dag? Pint gris 
som menneskene likner mer og mer stakkars.

–

Den nye normalen blir nok dødsnormal
en oppfinnsomhet i negativitet 
vi før bare har sett i KZ-leirer 
– den uendelige krigen mot smitte 
som om alle mennesker var narkomane 
da krigen mot narkotika begynte 
videre potensielle terrorister – 
smittsomme narkomane terrorister. 

–

Måtte vi bli reddet på intuisjon
sammen om å bli satellittmotsatte. 

–

En skyggegjenåpning av fellesskapet 
i en tid vi ellers mister hverandre 
til den nye normalens tvangsforestilling 
– umyndiggjorte mennesker i forsøk 
internert i en fleksibel leir, brakken 
som viser seg å være ditt eget hjem 
den tvers igjennom kontrollerte kroppen 
en slags lukket psykiatrisk avdeling 
invertert på det tidligere samfunnet
framført som ordre livsviktig å følge 
ellers et kort liv – allikevel var det
liv laga for sorte får i ørkenen.

–

Kjerringa mot strømmen elleve ganger

–

De døde har forlatt graven, de vil ut 
av kister, ut av familier og klassen 
de engang tilhørte begrenset og trangt 
gjort til brikker i krigs og profittspillet
livet langs våpenfabrikkens samlebånd 
monotont arbeid med eksplosivene 
en lik dag fra konfirmasjon til pensjon 
– om ikke en bombe da eksploderer
og hele samlebåndet går i lufta 
så alle må spørre seg hva som gikk galt 
var det et uhell eller kanskje selvmord 
en som tok produksjonsprosessen helt ut 
samlebåndet forvandlet til fronten selv 
hva var ellers meningen med arbeidet?

–

Å stemme sin tilbakevirkende kraft

–

De døde nærmer seg mål, overflaten 
spettet med stafettpinner til vekslingen 
i parken skjer det støtt at noen finner
noens levning å ta med seg videre.

–

Kroppene kolliderer på veien opp 
bein fra hver sin familiegrav skrår ut  
gravnaboer som nærmer seg hverandre 
og møtes etter hundre og femti år 
sammen om å komme helt fram, endelig
blottlegge seg som hverandres i døden 
bekken mot bekken og to hodeskaller 
panne mot panne, løftet opp av telen 
liggende i vårsola, matt skinnende 
etter den lange reisen fra grav til park 
liksom hemmeligholdt av parkvesenet 
at en folkevandring kan finne sted der 
i mulm og mørke, telefolk som stiger 
– og den helt store puljen av vandrere 
er å vente de nærmeste årene 
et par strenge vintre setter fart på dem 
vandrere på sin siste etappe opp 
til tusen tipp tipp tipp tipp tippoldebarn 
blant dem kanskje en og annen som finner 
sammenhengen mellom seg selv og en hånd
som holder på et bekken, hvem det nå er.

Kjersti Sundland
Jærtegn

Små korn ligger tett i tett, to meter er lengden som måles til bunn, 20 centimeter til øverste jordlag. Om lagene settes sammen og gjennomlyses, kommer de til uttrykk som små bevegelige punkter. Under skimtes det nye lag, rekker av horisontale linjer kommer til syne.  Punktene skyves unna og trekker seg sammen. Noen ganger kan man skimte kryssende spor fra gamle stier. 

Og der, sier han, det du ser som mørke flekker, er tett masse. Kanskje det er rester etter steiner som ble satt ned for å minnes de som ligger her, og vi ser mørke, kompakte områder flere steder. De mørke feltene du ser, kan også være interessante spor. Kanskje de mange hestene og kuene som ligger her. Vår profesjon består av å stille en mengde ulike hypoteser. Røttene til trærne, sier han, skjermer for satellittene, skjuler det som måtte befinne seg under bakken, der det er røtter, vises ingenting, her kommer det frem som hvite felt. Det hender at det kommer for mye vann i jordsmonnet. Fukt og vann i jorden gir tåkete syn uten detaljer. Det er det som er så bra med tele, sier han, det kalkholdige jordsmonnet vi finner her kan heldigvis gjennomlyses.

Alt jeg ser er prikker sa hun, de er ekstremt små, i veldig bevegelse og med høy tetthet. Prikkene er ikke i alt, de omslutter ikke alt, de ER alt . De endrer ikke karakter når blikket beveger seg fra gjenstand helt nærme, til en fjern horisont eller en ensfarget himmel. Det kan minne om en skjerm med snø, bare med mye mindre, tettere og raskere prikker. De forsvinner ikke når jeg lukker øynene, og er like mye tilstede bak øyelokkene når jeg er våken og når jeg sover. Av en eller annen grunn oppleves det ikke forstyrrende eller hektisk, alt på et vis dirrer av små prikker absolutt alltid, hele tiden. På samme måte som jeg ser prikkene hører jeg dem. Jeg forbinder prikkene like mye med det å høre som jeg forbinder prikkene med det å se. De er en konstant summelyd uendelig mange partikler i voldsom bevegelse. For meg har de to alltid vært uløselig knyttet sammen, sa hun, alt jeg ser er prikker og alt jeg hører er de samme prikkene.

Jeg kan huske første gang jeg reflekterte rundt det for meg selv. Jeg satt alene i stua i en grønn lenestol etter å ha kommet hjem fra skolen til tomt hus, det var på barneskolen en gang. Det var ingen lyder i rommet, og jeg begynte å lytte etter summingen av ALTET. Tror jeg tenkte at jeg kunne se og høre atomene som alt består av. Selv om prikkene alltid hadde vært der, opplevde jeg det som en slags åpenbaring. Litt på linje med når man for første gang virkelig oppdager stjernehimmelen en klar natt på fjellet, og overveldes av det uendelige.

Det som aldri slutter.

Mitt blikk befinner seg over jordens overflate, sa hun, langt nok unna til at jeg kan se hele søkeområdet. Det er som bildet er tatt fra en satellitt mange mil over jordens overflate. Noen ganger viser det seg som en serie bevegelige bilder. Det kan da være fra fortid eller fremtid, hvor den jeg ser befinner seg i stor fare, i smerte, eller ikke lenger er i live. Bildene kan blir lagret og forstørret. En bølge opp fra jordens overflate beveger seg oppover til den treffer mitt «syn», og hvor bildet blir overført til meg.

Laurie Lax
Dogs and bones

00:00

Audio, 20:05 min.

Actually, the scan is not only of his brain but represents a slice through his whole head. The particular cross-section he shared with me distributes his brain into three parts across the temporal lobes and cerebellum. In between them, a dark void represents the breathing space of his nose cavity while a bright beam of light shoots down the stem of his brain, for the nervous system. Maybe his nose was broken as the bone points a little to the left. Looking at the squishy inner nuts and bolts of his brain before ever feeling his presence, I considered his death before meeting him in the flesh.

Text and reading by Laurie Lax
Musical score by Dylan Mallett

Samuel Brzeski
in fact, the dead are dead.

I have heard resurrections

Seagulls cry so that they can be heard over the crashing of the sea.

My voice echoes on a bad phone connection, constructing the displeasure of the third person.

Baked beans plop onto dry bread. 

Just because the dead no longer exist does not mean we are done with the spectres

Jacques Derrida

it’s almost over

Resurrections have happened.

Several unresolved emotional boomerangs returned for their victory laps. I saved these emails in a folder marked ‘Ugh’, in case their contents would require further exhumation at a later date.

A cringe was discovered in the archive: an application to a gallery for a project titled ‘Stratigratification’. The proposed display of rocks and various clutter had the whiff of a regular art school fart. 

I collaborated on a doom loop relationship. A slow-motion car crash in which we each kept stepping out of the car to give the tires a good kicking.

We do not destroy the past: it is gone; at any moment, it might reappear and seem to be and be the present. Would it be a repetition? Only if we thought we owned it, but since we don’t, it is free and so are we.

John Cage

A resurrection can be seen.

There was a bone that could have been a rock but was almost definitely a bone.

A year morphed into a month and then back into a year again, all within the same short breath. 

What good is a stuffed bear with no face?

This is a cut-down chandelier...

And it is like coughing at the piano before you start playing a terrible waltz...

The past should go away but it never does...

And it is like a swimming pool at the foot of the stairs...

Chelsea Minnis

I see a chance to make a new start.

Dale Horvath, The Walking Dead

Resurrections still happen.

I have been stuck in The Walking Dead for some time now. Every time I am nearing the end of the series they keep adding more episodes, more spin offs, more post-apocalyptic distresses, more dead. I have got to the point where I am watching episodes in shifts. Getting it done. The Walking Dead has been going for 10 seasons, and each season has between 16 and 22 episodes. When I think back to all of the things that have happened to all of the characters on The Walking Dead, I feel a bit stressed. None of the characters seem to get a break, no small moment to themselves that is not filled with some new existential threat battering down the door. The undead aren't even the core antagonists to the main group of characters anymore. They are merely contextual in a shattered world full of broken humans who are perhaps only half dead, each group of which are trying to outdo each other in their ridiculousness.

When I am watching things other than The Walking Dead, I am still in some ways watching The Walking Dead. In pastoral scenes during other Netflix series I expect to see a decrepit walking corpse slowly lumbering out of the woods. In other like minded post-apocalyptic franchises I wait for the familiar characters to waltz onto the screen with their grizzled splendour and knowing glances. Anything set in the here-and-now I read as some type of prequel before the fall. There is no point trying to watch anything else other than The Walking Dead, because now all episodes of anything that I watch are within the universe of The Walking Dead. The undead are everywhere, so I just go back to watching The Walking Dead. 

Fear the Walking Dead is a prequel to the main series. It is terrible and I am also watching it. Fear the Walking Dead is set in LA and is supposed to give some contextual information as to what happened at the beginning of the fall of the world, but instead the narrative focuses more on the dysfunctional nature of a fragmented suburban family and its transition to the new normal of a damned planet. Who knew that the end of the world could be so boring. I watch it anyway, as it is easier to watch a spin off of The Walking Dead than imagine that the walking dead will appear in all other episodes from all other series that I find myself watching.

The Walking Dead will soon end, as AMC has announced that season 11 will be the final season. Season 11 will contain 24 episodes, and you can bet that a significant portion of them will be over an hour in length. One full day of watching left, then. However, fans are assured that there will be multiple spin offs and sequels and film deals and other various investigations to deal with the fate of the myriad of characters that disappeared from the narrative arc of the main show. Like Nick Grimes. I want to know what happened to Nick. Where did he get taken in that helicopter? Will Michonne find him? And who were those guys in the storm trooper get ups? And how were their clothes so white?

Some days, I don’t know what the hell to think.

Daryl Dixon, The Walking Dead

One enormous black sky, one enormous pit of cancelled language, one enormous voice rasping out one final, incomprehensible sentence. And it was mid-day. It was very dark. There were no stars. I think the buildings were burning.

Sean Bonney

And nothing, where I arrive now, is shining.

Dante Alighieri

Black suns do not shine, they absorb light. Pull in, beckon towards the enormous misanthropic pit of cancelled time, cancelled language, rasping voices, walls of sound.

Black suns do not spin, they roll. Tumble sideways and inward and fold over themselves in a thick morass of gloopy time.

Black suns get tired of all of the end of the world bullshit. It brings them down.

it’s almost over

May the scorpions die
after stinging my body
May the sun fade away
after shining on me
May all ashes return
to its primal state.

May my deeds and my thoughts
slay all light within my soul.

Ithdabquth Qliphoth

Black Metal presents a negation; a misanthropic, melancholic wall of noise. The music distorts tempo and temporality, avoids melody and instead moves on in relentless sonic progression. Black Metal is simultaneously anachronistic and contemporary, erupting from some deep known past, yet felt in our real present. Oscillating between absolute evil, ecological dismay, total darkness and desolation, Black Metal blackens everything that can be blackened. In BM, the environment, the locale, the horizon, is well and truly fucked. Everything is blackened. In the blackened state, the individual is all that can be known to exist. In a state of damnation, the spiral leads only downward, and the individual is catapulted through a festering sea of rot into the void of oblivion. In the blackened cosmos of BM, mythologies of various sources collide into the ultimate negation of all life, and the worship of the cult of death. In BM, we embrace the apocalypse, as the apocalypse is already here, and we are sinking through its folds. Death is ultimate, the body is fallible. In BM, the void beckons to the annihilation of total death. This total death can be a euphoric experience – as being in a state of absolute melancholic negation, there are no worries, no consequences for actions. No one gives a shit if you don't respond to that email if the world is consumed in black flames.

Distributed bodies—distributed apocalypse. Metaphysics everywhere. Your body is coupled with environments both immediate, distant, and microscopic; it is bound to the internal abyss, the eternal possibility of the annihilation of ‘you’ at any moment.

Olga Goriunova

Music is the last enunciation of the universe

E M Cioran

My head is full of music: all kinds of songs and fragments of songs, most of them written, sung, and played by dead people. Some of my best friends are dead people.

Russell Hoban

In conversation with the negation of Black Metal, there is drone. In drone, there is no secret message – no code, no real thing to interpret. A nothing sitting in the midst of beautifully consistent sonic experience that creates an alternative reality. To listen to drone music is to pay attention to the passage of time, to its elasticity, to the infinite in an instant.

The music of artists such as Celer and Éliane Radigue lead the listener into a sort of melancholy stasis which progresses slowly with the minute modulation and manipulation of a constant flow of sound.

Listening to drone, we slip into a limbo state, a thick liminality, a time within time, a time out of time, where the sheer breadth of sound points in all directions at once  – to everything and nothing. Within the comfortable gap of the drone, the listener is exposed to the void in-between events, the void where true time lurks. 

Defining intervals and instances blend seamlessly into one another, forming a slow progression of rising severity. The longer the track is, the more the listener is divorced from their cognitive state that they brought with them at the beginning of their listening. The listener falls into a sort of semi-meditative trance, a time out of time in which the thick fabric of the weight of the day can fall off and be replaced with an alternate form of total oblivion, an end in and of itself, a vibratory liminal state.

This liminal state is a small death at the end of the day, a mini-apocalypse for the sofa. One in which you can smooth out the kinks and the knots, riding the melancholic melodic of a black hole oblivion into a comfortably endless void.

Celer’s music, as with so much ambient drone, speaks of the end of time, the end of the world, and all the unresolvable dilemmas that accompany such ends... Any Celer track sounds like it could go on forever, and perhaps is currently going on forever in some other space. This is the music of heaven, how we all might hope the afterlife to be, with no hint of kitsch. A few moments in this music might indeed be fair recompense for a lifetime’s worth of disappointment, aggravation, and boredom. But the threat of an abrupt end, of apocalypse, is latent in this music, too.

Joanna Demers

That’s the mystery of music: the creation of a temporal totality. Put differently, the past is contained by the present just as the future will contain the present. If we don’t cut them up into pieces, if we don’t interrupt them, these three times form a whole. The present is always a junction in the mind of past memories and future projections. Especially in difficult moments, these three can appear unified in a present that becomes singular, immense and eternal. It’s a frankly extraordinary state, which also occurs in advanced meditation. In some ways music is a filtered form of this experience.

Éliane Radigue

The imagination, filler up of the void, is essentially a liar.

Simone Weil

Shadows in the kitchen don’t agree on a single
source of light, but then neither did we.

Jack Underwood

Using ‘The Mindfulness of Breathing’ method of meditation, my app tells me to focus upon the breath in order to understand a sense of presence in the self.

I am directed – eyes closed, neck long, back straight – within this state, to focus on counting the breaths as they pass in order for thoughts to fall off and unpeel, to reveal an essence beneath.

Those that struggle specifically with anger are directed to pay particular attention to the length of the outward breath: the steady dilapidation of the chest, the subtle drooping of the shoulders, the relaxation of the palms. Hot tempered individuals are instructed to focus upon these sensations when dealing with the unpleasant antagonisms and impatient tensions associated with a coming rage.

It is the hope that they will be able to recount moments of meditative focus from the valley of past experience and bring these peaceful possibilities into the proximity of the present when suffering from an episode of acerbic fury.

This methodology has been both terribly useful and wonderfully useless for my own temper management on a variety of occasions, depending upon the severity of the situation.

Anxious practitioners can place their focus upon the labelling of the emotions that arise whilst counting the breath. This administrative approach comes with the hope that in the correct labelling and processing of emotions, with the association of a feeling and a naming of that feeling, alongside the slow rhythmic relief of the breath, the person can let the anxious clouds that are filled with the vapour of fervent concerns steadily clear (or at least partially subside), so as to see the blue sky of peaceful presence that hopefully lies somewhere behind.

I want to take pride
in my badness you
know, get to the log-
ical extreme. Howling
with the Omm inside
everything living
That continuous
moo of sameness, me
longing for the lazy
to dislodge still gut
in the knowing flow
generative release

Hannah Regel

it’s almost over

December 22, 1910. Today I do not even dare to reproach myself. Shouted into this empty day, it would have a disgusting echo.

Franz Kafka

In the last months I have been dipping in and out of Kafka’s diaries. It always feels quite uncomfortable reading these documents that were never meant to be read; private spaces of writers reserved for the working out of ideas. This is followed by a worry that at some point my documents and diaries will be read by others, a worry that is quite quickly quashed with the speedy realisation that there will be little to no interest in the intricacies of my life after I am dead. I am decidedly not Kafka. 

The diaries sit on the shelf in my studio, and I pick them up when I am staring at an empty part of my desk and wondering why I cannot write. Kafka helps me in these moments with his relentless self criticisms; the damnation of everything he has written and his complaints of never being able to finish anything. The struggling days and sleepless nights and wrestling minds are positively encouraging.

October 2, 1911. Sleepless night. The third in a row. I fall asleep soundly, but after an hour I wake up, as though I had laid my head in the wrong hole. I am completely awake, have the feeling that I have not slept at all or only under a thin skin, have before me anew the labour of falling asleep and feel myself rejected by sleep.

Franz Kafka

Perhaps the closest we come to dying is through writing, in the sense that writing is a leave-taking from life, a temporary abandonment of the world and one’s petty preoccupations in order to try to see things more clearly. In writing, one steps back and steps outside life in order to try to view it more dispassionately, both more distantly and more proximately. With a steadier eye. One can lay things to rest in writing: ghosts, hauntings, regrets, and the memories that flay us alive.

Simon Critchley

Lank Space, and scytheless Time with branny hands
Barren and soundless as the measuring sands,
Not mark'd by flit of Shades

Samuel Taylor Coleridge

all the dreams that I typed into the document that summer
all the words in the text that burned my flesh
all the summers have disappeared

all the words that I typed into the document that summer
all the texts in the dream that burned my flesh
all the documents have disappeared

all the documents that I typed into the dream that summer
all the text of the words that burned my flesh
all the words have disappeared

all the documents that I typed into the flesh that dream
all the words of the summer that disappeared
all the texts have burned

all the typing that I did in the document that summer
all the disappearances in the words that burned the text
all the dreams have turned to flesh

all the documents that I typed on the summer that dream
all the flesh of the texts that burned my words
all the documents have disappeared


all the words that I typed into the text that document
all the thoughts in the summer that burned my flesh
and the nothing where I arrive is shining

all the texts that I typed into the document that dream
all the summer in the words that make a new start
and my flesh has shone apart

all the documents that I typed on the start that nothing
and the nothing when I arrived has burned through words
shine the flesh may chance a start

Reverie is, then, just a little nocturnal matter forgotten in the light of day.

Gaston Bachelard

In the week of limbo between Christmas and New Year, the dreams that are experienced supposedly predict the trajectory for the coming year. Last limbo week, I dreamed like an absolute maniac. Fortunately only a small number of the predictions have come to pass, metaphorically or otherwise. 

Throughout the somnambulant stagger around suicide cliff dives in suits of armour, underground meat-lockers haunted by the icy ghosts of partners past, and significant financial windfalls that came with bizarre clauses, played a pervading soundtrack sung by a classical male choir. This consistent sonic singularity that vibrated throughout the texture of each dreamy encounter echoed into my waking minutes. In the mornings I would sometimes catch the trail of a song around the corner of the pillow, waltzing me back into the hysteria of the dream. In those weird days I attempted to ignore the dreams, refuting their existence. Yet the repetition of the same requiem night after night that echoed into morning after morning began to become the type of haunting that could not be ignored. 

The choir became quite deafening in its reckoning. I began to hear the echoes of male voices in the music that I listened to throughout the day. Voices from the choir would rise to the surface out of the waves of doom metal and techno and ambient music alike. The more that I tried to ignore the messages within the dreams, the more pervading the haunting that ensued. As soon as I began to talk about the dreams, the voices once again retreated back into their shells.

it’s almost over

If you think you are a ghost, you will become a ghost.

John Cage

In my best moments I think “life has passed me by” and I am content.

Walking seems to cover time and space but in reality we are just where we started. I walk but in reality I am hand in hand with contentment on my own doorstep.

The ocean is deathless
The islands rise and die
Quietly come, quietly go
A silent swaying breath
I wish the idea of time would drain out of my cells and leave me quiet even on this shore.

Agnes Martin

There have been many instances throughout these long two years of enforced solitary confinement that the limbo state that I have found myself to be in has been rather unpleasant, quite restrictive, and filled with collective feelings of ennui and creative impotence.

There have been many instances throughout these long two years of warped elastic time that the limbo state that I have found myself to be in has been rather constant, yet quite elusive, and filled with collective feelings of confusion and unknown direction.

There have been many instances throughout these long two years of individual time, space and pace that the limbo state that I have found myself to be in has been rather pleasant, quite expansive, and filled with collective feelings of self reflection and positive projection.

and in fact relax
ghosts don’t kill people
because imagine how awkward it would be afterwards

Crispin Best

I’m empty in the cold, cold in the sense we’re not emotional,
speak, listen in the dark like some classical underworld but not,
where we’re dead, no one dies: place proof of that. 
I want to reach your voice.

Alice Notley

There have been resurrections.

Disembodied voices of dead singers drip down from the speakers of the regular establishments.

Talk radio broadcasts work their way out into space in concentric circles.

Voice notes from dead friends live on in defunct Whatsapp group chats.

To follow the Siren’s song is to disappear into the abyss. The abyss is at the same time silent and the source of all sound; deathtrap and delight; real yet utterly unattainable. It points to the beyond of music and sound, to that which is inaudible and unknowable and which exists as the hither side of the real.

Eleni Ikoniadou

it’s almost over

Will the moon ever again be so full of itself
that the ragged barn will fill with light, 
through its tin-covered roof?

You should bury more than the dead.
You should try harder.
You should give up.

Olena Klaytiak Davis

–

–

Alighieri, Dante, 'Purgatorio' from The Divine Comedy (Oxford, 2008)

Bachelard, Gaston, The Poetics of Reverie (Beacon, 1971)

Best, Crispin, 'Don't Worry' from Hello (Partus, 2019)

Bonney, Sean, 'We Are the Dead' from Our Death (Commune, 2019)

Cage, John, Silence: Lectures and Writings (Wesleyan, 1961)

Coleridge, Samuel Taylor, 'Limbo' from The Complete Poems of Samuel Taylor Coleridge (Penguin Classics, 1997)

Critchley, Simon, Notes on Suicide (Fitzcarraldo, 2015)

Davis, Olena Klaytiak, 'The Scaffolding Inside you' from And Her Soul Out Of Nothing (Wisconsin, 1997)

Demers, Joanna, Drone and Apocalypse: An Exhibit Catalog for the End of the World (Zero books, 2015)

Derrida, Jacques, 'Spectographies' in The Spectralities Reader, edited by María del Pilar Blanco & Esther Peeren (Bloomsbury, 2013)

Goriunova, Olga, 'The Bodily Sounds of the Abyss' from AUDINT—Unsound:Undead, edited by Steve Goodman, Toby Heys and Eleni Ikoniadou (Urbanomic, 2019)

Hoban, Russell, Fremder (Bloomsbury, 2003)

Ikoniadou, Eleni, 'Falling' from AUDINT—Unsound:Undead, edited by Steve Goodman, Toby Heys and Eleni Ikoniadou (Urbanomic, 2019)

Ithdabquth Qliphoth, Demonic Crown Of Anticreation (Misanthropic Propaganda Records, 2003)

Kafka, Franz, The Diaries of Franz Kafka: Volume One 1910-1913 (Schocken, reprint, 1988)

Martin, Agnes, Writings / Schriften (Hatje Cantz, 2005)

Minnis, Chelsea, Poemland, (Wave, 2009)

Notley, Alice, 'Voices' from Certain Magical Acts (Penguin, 2016)

Radigue, Éliane, Intermediary Spaces (Umland Editions, 2019)

Regel, Hannah, 'Move' from When I Was Alive (Montez, 2017)

The Walking Dead, Season 1: TS-19 (AMC, 2010-2022)

The Walking Dead, Season 5: Consumed (AMC, 2010-2022)

Underwood, Jack, 'I'm Still Terrified' from Happiness (Faber, 2015)

Weil, Simone, Gravity and Grace (Routledge, 2003)

Beate Petersen
Morning without evening

Hvis helgener fortsatt finnes, må de likne Fjodorov, sa Leo Tolstoj. Tolstoj hadde dyp beundring for Fjodorovs tanker og ikke minst, for hans asketiske livsstil: Fjodorov ga bort alt han eide, livnærte seg på tørt brød og vann, sov på en trebrisk og forflyttet seg alltid til fots. 

I 1878 ble Fjodorov ansatt som bibliotekar på Rumjantsevmuseet, hvor han ble til sin død. Biblioteket hadde tilsammen 85 000 utgivelser på hylla, Fjodorov kjente innholdet av dem alle.

Ingen sosiale, økonomiske, politiske eller filosofiske problemer vil kunne løses, før vi har løst dødens problem, mente Fjodorov. Ifølge Fjodorov er alle kirker, templer eller moskeer oppført som monumenter for å minnes de døde, og gjennom ord, bilder, sang og ritualer bringe noe av den døde tilbake til livet. Han ville forvandle våre betingelser, og omskape jorden til et museum for de gjenoppståtte: Menneskets oppgave måtte være å kanalisere kreftene sine inn mot en eneste oppgave: å bringe de døde tilbake til livet.

Fjodorov foreslo å utvikle romfartøy som kunne transportere oss ut i verdensrommet for å spore opp partiklene fra våre desintegrerte forfedre. Fra det innsamlede materialet skulle mennesker rekonstrueres. Siden gjenoppvekkingen nødvendigvis ville føre til overbefolkning, måtte mennesket gjenskapes på en slik måte at det kunne bosette seg på andre planeter: Hele verdensrommet måtte kolonialiseres.

Storyboard, laget av Raiavin Studio

“Sjelden har jeg lest noe mer logisk”, skrev Fjodor Dostojevskij da han mottok et manuskript skrevet av Fjodorov på 1870-tallet. Han fortsatte: “I hovedsak er jeg fullstendig enig i disse ideene. Jeg har lest dem som om de var mine egne». Han lurte imidlertid på om de skulle forstås allegorisk eller tas bokstavlig.

I sin tid var Fjodorov ikke alene om å se for seg at mennesket skulle kunne forvandle verden. Vidunderbarnet Vasilij Nasarovitsj Karazin foreslo på begynnelsen av 1800-tallet en rasjonell og systematisk forvaltning av naturen, med total kontroll av alle meteorologiske forhold som målsetning. Den søkkrike aristokraten Aleksandr Vasiljevitsj Sukhovo-Kobylin ville at vi skulle omskape oss fra dyr til engler ved å bli vegetarianere, gjøre oss bittesmå, gro vinger og begynne å fly. Filosofen Vladimir Sergejevitsj Solovjov så for seg at mennesket skulle bli udødelig gjennom kjærlighet og åndelig kraft. I den russiske kulturen, kanskje mer enn i andre kulturer, finnes det en forestilling om at tanker må omsettes i handling. Hva må gjøres?, eller Sjto djelat? var den talende tittelen på Nikolaj Tsjernysjevskijs roman fra 1863, som Lenin igjen hentet tittelen fra til sin berømte pamflett fra 1902. Alt er mulig. Man kan alltid snu seg 180 grader rundt for å virkeliggjøre en ny utopi.

Fjodorovs utopi om et menneskeskapt paradis på jorden sammenfalt på mange måter med forestillingene om det sovjetiske idealsamfunnet – selv om Fjodorov selv mente at revolusjon ikke var veien å gå.  Også i de senere årene har Fjodorov og den russiske kosmismebevegelsen blitt møtt med interesse, både i den transhumanistiske bevegelsen og blant kunstnere og intellektuelle som ser relevansen i Fjodorovs forestilling om et menneskeskapt egalitært og klasseløst samfunn.

Filmen består av foto, videoopptak, intervjuer og animerte sekvenser, sistnevnte laget av det Teheran-baserte animasjonsstudioet Raiavin Studio. Kate Pendry leser voice-overen, kirkekoret i Arkhangel Mikhail-kirken i Moskva synger de ortodokse begravelsessangene, og den iranske komponisten Milad Movahedi har skrevet musikken. Filmen er ca 35 minutter lang.

Nora Adwan
Takk for alt

Deep breath in, then scramble beneath the earth. To visit the bones, the cloth, the wood, hair. Remnants. Seeping into the groundwater, drunk and pissed out and drunk again by generations. 

Particles travelling through bodies or left in place to become part of the same earth.

Memorial stones set in their neat rows and grids, taken for material, smashed, crushed and buried in foundations. Gravestones and memorials reused. Cannibalized. Taking the stones from one civilization to build another: vandalism. Taking the stones from the recentish dead, erasing their names: common sense. We need the space! Cemeteries are gross! 

If they were slightly older or newer it would be barbarous, an erasure of culture a sacrilege.

The bodies left stacked neatly side by side and on top of one another to silently collapse together. Each year one or two go rogue. Bones heave up out of the ground, animal and human mixed. With the gravestones gone: Animals and humans are left with equal care and equal disregard. Equally forgotten. Erased class, race, sex, age. Stripped of memorials. The names no longer traceable, histories erased. A generalized mass of bone and remnants. Relatives stripped of individuality, ancestors erased, no memorial, no past, no record. 

Not moved or removed, just made invisible. The dead have no rights, mourned for a few years then forgotten in the ground. With the animal bones mixed in, mass graves for animals slaughtered packed tightly next to families stacked up and up, one layered on top of the next gently melting together. 

These are voiceless dead, the erased. All cities are built on the bones of the dead. Their tombs paving roads and laying foundations for houses and counter tops. Bones as scaffolding deep in the walls of underpasses, carparks and reservoirs. 

I grew up running on plague pits, the only clear space without trees or buildings to fly a kite. The tug on the string was visceral, alive. For a moment an invisible force fighting against the tether before releasing, allowing the kite to plummet back to the ground.

It always felt a little wrong, playing on graves, picnicking. Maybe dangerous as if even trees wouldn’t grow out of the sickness in the ground. We knew they were there, lurking, tumbled in their hundreds. In the back of my mind, perhaps a hand would reach up from the ground or a bubble of contagion burst and seep into the air to drag us down into the dark. But it was one of the only open spaces to run freely so...

This seems healthier, more controlled, the park not the pit, but worn down and dusty. Stirring up dust from generations, inhale exhale, coating my lungs in the past.

I was walking through trees ahead of the group I was with. Suddenly I left my body and rushed upward. From above I saw myself emerge from the forest and walk towards the house. Dead for a moment or transformed. Are the dead looking down or looking up? Suddenly the house was in front of me again and I was reanimated. 

When it comes to death, I tend to circle back to the beginning, to childhood, reviewing and renewing. To youth and birth, the future. The mind slipping away from the oblivion, the end. The spectre of illness, forgetting and age. I am not the only one it seems. Who decided to build children’s playgrounds and nursery schools here? Wiping the slate of collective memory clean by letting the youngest of us play in the dust of their ancestors, scrambling around in their graves, storing them as dark half-moons of dirt under their nails, scuffing tiny rainboots over their ribcages. Oblivious to the gift of space and soil, the relinquished histories.

Souls transformed, chattering as birds, hopping, flitting, waddling. Sucked into trees, grass, turned from flesh to fresh green, dry brown then green. Let the dead bury the dead. Mouths full of dust.

Breathe out.

Linn Cecilie Ulvin
For the dead baby

Til den døde ungen

Å, jeg visste det. Visste at denne ungen skulle bli annerledes enn de to første, ei jente som meg, stygg, uten sjanse til å bli elska av en skikkelig mann. En mann med hatt og frakk, en som bukker for deg og holder opp døra for deg. Det kunne ikke gå bra flere ganger. Jeg burde ha skjønt det. Men kroppen la på seg, ville ikke forstå. Kroppen vil ikke forstå.

Alle fostre har spalte den første tiden etter unnfangelsen. Normalt skal ansiktssegmentene smelte sammen til et fullstendig ansikt før det har gått tre måneder av svangerskapet. Skjer det en forstyrrelse i fosterutviklingen i denne perioden, kan barnet bli født med en spalte. Fostere har, i noe som i perspektivet av et liv kan virke som sekunder, denne spalten til felles. Erindringen av denne fasen er gjemt og utenfor rekkevidde. Det fins et spor av den. Det lille søkket i huden under nesa.

Så mye jeg skulle ha gitt for at min skaper hadde latt meg få litt flere ord. Sagt noe mer om åssen det var. Da jeg lå der i senga og fødte, aleine, eller etterpå, oppi lia da jeg gravde ned den vesle kroppen. Det trengte ikke vært så mye, bare et avsnitt eller to. Noen ord om åssen kroppen min så ut, senga jeg lå i. Lyset som mangla. Det at jeg endelig var aleine, men at jeg ikke kunne skrike på grunn av smågutta mine i rommet ved siden av. Det at jeg aldri skreik. Hvordan høres det ut? Kua hadde ikke ord hu heller, men hu hadde flere lyder enn meg. Hu hørte alt og det var attpå til mi ku. Jeg skal ikke klandre skaperen min. Men jeg tar meg i det nå etterpå, å være nysgjerrig på hvordan det var. 

Jeg hadde jo ikke orda. Kun ord for det stygge. Og for ungene mine som var som de skulle. De orda hadde jeg lært meg i smug, orda om skjønnhet, det perfekte. Da Leopoldine kom, da trilla de ut av meg som om de hadde liggi for seg sjøl et sted i dvale, og godgjort seg der. Ei jente å elske. De trilla ut av meg som om jeg ikke kunne stoppe.

En leppe-ganespalte kan ha noe skrekkaktig over seg før den er operert. Huden som vanligvis vender inn, kan ha laget en krøll på seg og blottlagt den fargerike innsiden. En åpning i det vesle ansiktet der det ikke skal være en åpning. Som om noen har gjort det med vilje, revet det åpent. Leppe-ganespalte kan medføre komplikasjoner som krever behandling, alt etter hva slags spalte det er snakk om. Det at et foster har en spalte kan være en indikator på et syndrom. Derfor sjekkes slike fostere grundig. I dag behandles alle som fødes med spalte, og misdannelsen har, som utstående tenner etter tannreguleringen ble innført, blitt en sjeldenhet. En hemmelighet i fosterstadiet og begynnelsen av livet, for mange ikke annet enn et arr som vises på noen fotografier fra barnets første leveår.

Skaperen min. Han som veit alt og bestemmer alt, beveger meg omkring som om jeg var et dumt naut som ikke visste bedre enn å bli gift med denne einstøingen av en bonde. Sterk var han, og jobbe kunne han òg. Det var ikke det. Vi hadde fine stunder òg, det var ikke det. Men så lei jeg var denne stuten mange ganger. Jeg hadde verken midler eller utdannelse. Sjansen for at jeg skulle få gjort noe med munnen var liten. Visste ikke engang at det gikk an. Straffen jeg fikk for å ta livet av ungen ga mulighetene. Det hadde jeg ikke trudd. Noen gode mennesker hjalp meg med operasjon, og jeg fikk lære å sy og lese. Men jeg har vondt for å takke. Skal jeg takke for at jeg levde på den tida jeg gjorde? Du ble sett på som dum hvis du hadde denna skavanken.

Hadde jeg bare levd hundre år seinere kunne jeg født ungen min til verden og elska henne sånn som Leopoldine, attpåklatten som kom så overraskende på oss da vi trudde tida med unger var over. Men hvis jeg hadde blitt født hundre år seinere, hva ville vært feil med meg da? Kunne jeg, i stedet for det med munnen, vært tjukkere enn andre folk? Jeg kunne halta på det ene beinet, sånn at jeg måtte slepe på det og trenge gode sko og ikke passa til høye hæler. Hu stygge, hu ekle, hu ingen danser med-jenta. Men ungen hadde jeg fått beholde. Ungen og dårlig sjøltillit. For sjøltillit er ikke medfødt.

I dag fins det få med leppe-ganespalte. Denne misdannelsen som har vært gjenstand for overtro, og som kan gjøre at begreper om normalitet utfordres, og at fosteret i svært få, men likevel noen tilfeller, fortsatt blir valgt bort.
For det er sånn det er: Mora di vil oppføre seg som om du er verdens vidunder, kle deg opp, pynte deg, smile til deg, se på seg selv og deg mens du vokser opp. Du trenger ikke gjøre noe for at mora di skal oppføre seg sånn. Det holder å være snill og pen. Hun kan også skuffes over barnet sitt. Være engstelig for hva du viser deg å være. De venner seg til deg med tida,men ikke uten å bemerke noe, korrigere deg eller prøve å få deg til å kompensere feilen på en eller annen måte. Og hvis skuffelsen handler om noe som ikke synes, gjelder det å glemme det, overse eller dekke over. Jeg har sett det mange ganger. Mora som handler klær til den tjukke dattera si. Den dårlige holdningen, det tynne smilet utenfor prøverommet.

Jeg kunne ikke snakke reint. De sa jeg hveste, at det var som når en ventil lekker damp. En vislende lyd. Sjøl tenker jeg på en slange. Det er ikke bra. En voksen kjerring som snakker som en slange. Dobbelt gyselig, er det. Det har noe med bibelen å gjøre, trur jeg. Det er sånt jeg kan tenke på.

Ei venninne fikk for ikke lenge siden et barn med leppe-ganespalte. Barnet er operert og arret nesten ikke synlig lenger. 

Det skyldes den gode grohuden de fleste småbarn har. Å ha ”god grohud”, var et begrep mora mi brukte til venninnenes stille applaus. God grohud var noe av det bedre du kunne ha hvis du var jente. Det var et kompliment. Jeg husker den fine følelsen i kroppen av at det var sånn en del skumle opplevelser kunne oppsummeres i ettertid. Jeg kunne ha falt og slått haka, laget en flenge i fingeren da jeg spikka pil og bue. Søstera mi var ikke like godt utstyrt. De hoggestabbene der, som beina hennes ble kalt, passet bedre på en gutt enn ei jente.

Jeg har ikke ord for det jeg gjorde. Har aldri lært de orda. Heller ikke noe særlig om det som er fint. Men jeg kan alle styggorda, veit om de ekle følelsene folk ikke snakker om, blikka. Du er ei dum dum jente, ei stygg jente, ingen vil ha deg-jente, hu ingen vil danse med-jente. Hvorfor måtte det være ei jente? Det hadde gått bedre om det var en gutt. En gutt som var seg sjøl. Hvorfor kunne det ikke vært en gutt som var som seg sjøl? I stedet var det ei jente. Ei jente som ligna på meg.

Venninna mi har lest i en doktoravhandling at barn med leppe-ganespalte generelt har bedre selvtillit enn jevnaldrende uten. ”Barn blir operert for leppespalte når de er tre-fire måneder og for ganespalte når de er cirka ett år,” forteller hun. “Når de er eldre kan de få pynteoperasjoner, men det finnes ingen voksne med hareskår i Norge lenger. Ingen barn husker derfor at de har hatt spalte. Det er det kun mødrene (og andre voksne) som må forholde seg til. Jeg er helt sikker på at jeg kunne fått abort etter tolvte uke, hvis jeg hadde bedt om det. Kjæresten min oppfattet det også sånn. Det er andre på internett som har nevnt liknende ’tilbud’, men de blir gjerne hysjet i hjel av folk som ikke bare blir opprørt over det, og ønsker å moralisere. I andre deler av verden derimot finner du voksne med hareskår.”

Ei jente å elske, hvorfor fikk jeg ikke henne med en gang! Ei som Leopoldine. 

Ei jente å pynte, ei jente å holde, ei jente å bysse, ei jente å elske. Hvorfor var det ikke hu jeg fikk? Jeg var gammal allerede i forrige svangerskap, og hadde ikke tru på flere unger.
Men så fikk jeg Leopoldine. Ei jente å holde, ei jente å pynte, ei å elske. Jeg har ikke ord for det som skjedde den gangen. De har jeg aldri lært. De gode orda lærte jeg seint. De har jeg ikke hørt for mye av. Folk tror at godhet er en enkel sak, men det er ikke det. Godhet må læres fra fødselen av. 

-

The present is everything, joy and hell, and pain is invisible

Smoke

smokemachine
white ghost objects

disappearing
to cover
ghost walking
shapeshifter

The work do not want to find its shape or physical expression, and maybe it is itself a shapeshifter?
It is text-based, but I urge for, in this corona-era, to work with physical and mental presence, with the physical body, through performance and voice, through performative reading presented on site. I have urged, just moments (months) ago, for reintroducing the necessity of a WE, to myself, and in a broader perspective. This WE was never without conflict, and the overall WE is now very problematic, telling me to disconnect my body, being manageable for any market, positive, fremoverlent, adaptable. Now? When I am at my weakest, when we are out of connection? No way. Adaptive yes, even with managing to shift through times here and now. Now? Really?  Economy has to be a part of this project somehow, bad economy and

bad lesbian
bad bad lesbian
posing, passing through time

I seach and collect objects and places, physical manifestations, scenography or props for staging text which derives from these ideas, thoughts and meanings. Found objects, found places, found stories. 

The site: When It comes to Sofienbergparken as a site I am open! 
I treat it like a body. Being inside the church, moving around walking through the grass, trying out the parc-seatings, in and around the small kindergarten looking for needles, young people smoking pot in the tiny play.-houses, finally being pulled towards the big trees. Hanging around under the big trees.

Sitting on the grass, looking. Hey, is that a bone!

I am not that interested in the bones buried in the ground popping out. They will only ever be bones, they are all over. But then again, when covered I am starting to become very interested, interested in how they are placed, if they are well kept thinking of them and through thinking of them, bringing life to them, or even a greater meaning in how they are placed.

What if they all had special powers, or only one, could God be amongst them.
God!?

I have been working with the crucifix lately in photographs. I am interested in the crucifix, the object it is, and how it connects to the real body. How it exists through thought, presence and faith, the sorry reality of a broken crucifix. It is so sad, and so moving.

I am interested in nature and how it seems to transcend time, the trees in Sofienbergparken, the juice from these trees
to drink history
to become memory, words, language

Making connections between a now, a before, and perhaps even visions of future.

Mekdes W Shebeta
Farewell Kelekyos

I grew up in a dense city centre. With so many stars in the open, like I could touch them, I gazed with joy. Overwhelmed by the power of their existence goosebumps rushed all over my body. I could not stop staring, it felt like I was in the galaxy, a Twilight zone, hypnotically traveling a depth beyond the universe, until I felt a mixture of extremely hot and cold chilling pain all over my skin. Then a noise I had never heard before, like the roar of animal predators, with agonizing grunts, growls, and moans. Then I saw my skin under my swollen belly. I tried to scream, but my voice was lost. I couldn’t move. My skin pulled up, forming into a shape like a dog’s anatomy. Then my skin pulled more, and became wolf-like. It was smooth, covering my stretched skin, as if my skin was transparent, pulled until its fur became visible.

Next I noticed a tiger-like one that was peeled and dragged out from the muscles under my stretched skin. It had a thick neck, mighty jaws, with mouth wide open, horrifying front teeth, and molars, it was mooing and groaning. I had seen a tiger on TV before, but this particular one had a wide open monster like mouth. Its long canines were frightening, pointing under my pulled skin. I could see my muscles and my underbelly organs. The dog-like wolf had been pulled from my thigh, the tiger-like one from my kidney. The more they were removed, the more they grew, simultaneously with my skin, like elastic or gummy. They were retching and grunting. An intense invisible power was dragging them out of my body, as if hooked up from their back. They resisted by shredding my muscles with their extremely sharp claws. The tiger-like one went first, then the wolf, changing its looks to a hyena, resisting, moaning and screaming in a child’s voice. I was also crying, trying to holler out loud, but I was suffocating. I was not sure if I was feeling the pain but the looks of the predators—their monstrous faces being pulled together with my skin, and their resistance to leaving my body—frightened me. It was too hot. I was sweating, I wanted to move my hands and feet, but couldn’t. It was like being on an operation table. Then my sweat cooled and I felt fresh air on my face. I opened my eyes and popped my head up. It was morning. The lady near me said, “Good morning.”

I quickly asked her, “Did I scream?”

“No, everything seemed normal,” she replied.

“Did I cry out?” I asked the lady, again.

The lady repeated, “No, you were fast asleep and didn’t even move.”

Yerer selasse, addis abeba

It was crowded. Men were standing on the right and women on the left. All were covered with traditional white scarves. It is a custom for women to dress in white skirts or dresses with a scarf when going to the church. Some men also wear a traditional white scarf out of respect for the sacred church. After the holy ceremony, as usual, Memehre began his outdoor teachings in the Yerer Selassie compound. After his long instructions, he began calling names of common evil spirits, Buda! Zer, Mette, Tekwar, Eyenetila, Lucifer, spirits of the graveyard, AboyMuche, Wesengal. Witched by food. Witched by drinks, sent by air, witched by animal skin, the secret witchcraft, he called many more than I can recall. Some people ran to the front, screaming, others dropped, rolling on the ground, some were carried up by the helping guys with green coats near the stage. Teza snapped and ran to the stage as if something pulled her from her sister and me. Talking so loud and fast, her hands opening wildly, got Memehers attention.

“Hey, you there! What are you?” He asked using his microphone. “Come here!” He ordered. “Who are you? Come here closer!” He shouted. Then waving her hand, she went closer to him quickly, as if pushed from behind. Her attitude was becoming rude and noisy. Her scarf fell. She picked it up quickly and covered her head and face, saying things that nobody could understand. He asked in Amharic, “Where are you from?” He talked directly to the spirit, “Show your face.” He tried to pull the scarf from her face. It resisted. “What language is this, Swedish?” Memehere asked because he had been in Sweden, and it sounded Scandinavian. Facing the crowd with pride, he then asked the sprit again, "Can you speak Amharic?” Still, Tezas “extras” were talking in their own language. Memehere turned to the masses and asked, “Has anyone has come with her?”

Her sister and I came forward, and I said, “Yes, we came from Norway but she can speak Amharic.”

“Aha!” He then asked the spirit in Amharic, “Why are you talking in Norwegian?” and told the crowd with a sarcastic smile, “Even though it is burning, it is just trying to buy more time to cheat his way out.” Pressing again with a harsh voice, he asked, “What are you? Where did you get her?” He spoke in Amharic and it answered in unknown languages.

Suddenly she screamed, “Norway. Norway.”

Memehere explained that the spirits could speak any language, mostly because they don't want to reveal themselves. It takes time to switch. He said, “It is getting stubborn, but the spirit itself got her from Norway.” He continued explaining to the crowd proudly that she was possessed by Norwegian witchcraft or an inherited zer. Then he asked, “Does anyone speak Norwegian?”

I approached in panic and tried to translate Memeheres question and asked, “hvem er du? Hva er dere?” When she started to answer, I couldn't get it, it was too fast. I told the priest I did not understand, and the priest bullied me, saying you Diasporas, you don't speak your language well, you are not either here or there, but stuck in between, which is nowhere. Emigration is the most complex life and he shook his head. I was embarrassed and mad but answered politely. “I speak Amharic, but she spoke in a dialect I don't recall.”

“Hmmm,” he groaned and started to look at Teza compassionately, but she continued in the strange accent. The priest pulled the scarf from her face. She resisted. He ordered it to stop, and then she released, dropped the scarf on the ground. He looked rough now dealing with the spirit and started to look around and call, “Ok, you!?” He pointed at another possessed person. “Stand here. What are you?”

“Lucifer,” answered the other spirit.

The priest turned and told the crowd, “Lucifer is a modern, active, and internationally equipped spirit.” He ordered Lucifer to translate Teza's spirit language. Teza started to insult Lucifer, the other guy's extra spirit, but Memehere ordered, “Stop! Have manners!” And it began to translate. Both made funny gestures.

Then, Lucifer mentioned, it speaks two kinds of Norwegian, Mellonnorsk and NY Norsk. “Which one do you want me to solve?” Lucifer asked with pride. Then Memehere hit him with a Rosary and ordered him to translate. Lucifer continued, “One is old and inherited through the bloodline of nine generations; the last was 110 years ago, when the previous soul remained by a graveyard.”

Then Memehere asked again, “Where did you get her? Why her, in particular, after all these years?” 

“She was the right person, a happy one, and I had been waiting for her for more than 90 years, near Petrus Kirke, and she was there at the right time, laughing and too happy. I liked her, loved her. She belongs to me.”

“How many are you?”

“We are only two remaining since you met us in Roma,” said the spirit with regret, then pointed at me, gesturing angrily. The translator spirit ignored the anger of Teza’s alters and continued its translating job. Still, once in a while, the two were nagging each other, Lucifer in Amharic, the other in its unknown language.

One can note that for a while Memehere was having fun with the performance of alter characters, then he ordered them to stop. Sarcastically he mumbled, “Oh my God. Oh God. The alter answers, I found her at the graveyard of Petrus Kirke, where the last bloodroot I followed through the century was buried. They were like my horses. I got what I was waiting for at the right time, at the right place, the right blood. Now you are trying to depart us. I keep her clean for me; my system is a democracy. I love her; she is mine. Nobody can touch or hurt her. I was to save her. If it was not for the cheap evil spirit. In that case, I could not have been exposed, referring to the other kelkelyos evil, this one was cheap. I don't let her stay in the dark, this one likes the night and the cold. Miserable, and problematic with no system. Then Memehere asked the zer, "Are you not evil?”

“Well, no,” he responded. Because the Zer spirits consider themselves as angels but still selfish. “I am more vital, then when you met her in Roma. I was warning, but what is the use? Now we are in your hands,” it screamed in anguish and anger.

Memehere told it to shut up. And asked, “Do you use her body?”

“Yes, I use her eyes, I see what I like or don't like through hers.”

“So you are a graveyard spirit?”

“Yes yes,” it screamed.

“So now you have to speak in her mother tongue and you have nowhere to escape?”

It started to shout, “Kelkelyos. I am Kelkelyous.”

Then Memehere ordered it to depart from her directly, to heal, to collect yourself from her head, form all over her body, and gather on her mouth.

“But not now. I don't leave yet,” it shouted!

The Memere asked, “Which one of you? The zer. Ok, the evil Kelkelyos, gather yourself.”

“Yes, I will go, I will depart. I don't want her any more,” cried the bewitched alter.

The priest told the crowd the Zer is a young spirit. “It likes cleanliness, perfume, candies, flowers, it also likes coffee, it can drink a bottle of perfume, sometimes it can purposely, break the bottles of perfume and lick it, that is why wearing too much perfume can be dangerous,” he told the crowd. 

The other one has more than two characters of his own, the witchcraft and the dead person at the graveyard, so she is holding four alters altogether. There could have been more, but the child Zer is a jealous one. Then after his explanation, he ordered, “Ok! which one of you is ready to go? I do not have all day. Get ready, gather yourself to depart directly to hell.”

The spirit was in a hurry to go and said “Yes, yes, yes, I will go direct now that I have no choice.”

“Ok gather yourself. Ok! Kneel down.” Then Teza knelt down. “Go direct to hell, you are not allowed to stay either here or at the graveyard in Norway.”

“Ok, ok, I will go to hell; just let me go.” The power of this gifted man and all the smell of the incense was unbearable and it did not want to stay any more. “I don't want her anymore! Let me go shouted, let me go.”

So Memehere ordered, "Gather to the mouth,” then Teza rubbed her body and put both hands on her mouth. “Repeat after me! In the name of the holy spirit.” The sprit repeated, "In the name of the holy spirit, in the name of virgin Mariam, in the name of the three eternity, I shall move out of her. I will go out direct to hell, I shall move out of her, and I will go out direct to hell.” Then it screamed seven times and departed out. Teza cried seven times hitting the ground with her forehead in slow motion and back up and down seven times. Finally, she laid spread legs on the ground for a few seconds and popped up confused. She saw her sister, and she asked in Amharic what happened. He told her, you spoke an unusual language, Mellomnorsk and Ny Norsk. He pronounced it badly, and she did not get what he really meant. Still, she said I speak Norwegian. Later her sister would explain. “Clearly, one is remaining. He said he loves you. You need to pray hard to depart it.”

“The demon is in love with me?” she asked.

Memheere advised her to be strong.

Tsadekane Mariam. 

When reaching the land of the holy, or the area of Tsadkane, the first thing we do is remove our shoes, and we stay barefoot at all times. People put on shoes only when going to the toilet in the woods.

Tsadkane has been a place of Armemou, silent contemplation and holy meditation, for centuries. It is a place of fasting, eating only once in a day only greens but very little, like one boxed hand full, once in a day, like chickpeas or Beso, made of oats or barley, that is all. Usually, people eat around 6 o'clock and won't get hangry. Warm food with ingredients or oil is not allowed. Everything in the entire area is healing equipment, the air, the water, the soil. Some nuns and monks live in the caves in silence. Still, the fantastic thing is that some invisible monks and saints are serving people. If a mad person is brought tied with chains in the area, they will be already captured by the site. It will be unlocked and tied with an invisible flamed chain so they can't run or misbehave. It is on top of a hill with a fantastic view in the evening; the stars look as if they are just close, as if they can be touched. It is one of the coldest lands in Ethiopia.

The air in the evening is chilly. Most evil spirits get exposed when entering Tsadkane. The evil spirit can't bear the quiet atmosphere and the invisible saints, so it reveals itself, but some still try to fight and stay in the body. The extraordinary thing in Tshadkane is that the hidden saints deal with the evil itself, to help cast out the demon, not a priest or Memehere. When invisible, always allow or do the process of exorcism; we can only hear the evil spirit or the person talking and answering; we don't hear the questioners. Meditation and fasting are crucial, and the person has to meditate, and the pride in them must break down. It is like repentance in fasting and silence because pried is the evil's comfort and longer life in the body and mind.

 In Tsadkane, most people travel from far. It takes 6 hours from Addis Abeba to Debrerebrhan, all together 7hours from Seladingy, and 25 minutes to Tsadkane. People stay a minimum of 3 days or seven days. But during the fasting month, if one wishes to meditate in silence, one can last at least 14 days. That is because the area itself will secretly realise the person or urge them to tell the heart and mind to leave when it is done or necessary. Nobody knows how it works, whether the healing process is done or not. If the Invisibles urges one to go, no one has the power to stay; the invisible saints have their reasons, nobody knows how it works. One can also be returned from entering the territory. Some people have lived nearby but have never been in Tsadkane. In contrast, people travel from all over the country to get the benefits of the healings. 

Tsadekane does not have a church building like other orthodox churches; the temple itself is in a cave, a place of holiness, the dust, the water, the air, the trees all are holly, in the cave, they do their prayer and burn incense and wax candles, and humble ceremonies, not exaggerated like other city churches. The temple is under one of the Tsdkanes hills in the cave. And on different hills, the holy water spring. There are several hills in the territory; Holy water has been pouring from one of the hills top nonstop for centuries, that is where people get to wash or stand under the water, the possessed person himself stand or kneeling under the water, hand clinches, put there head high to be hit by the spring holy water coming from the top of Tsadkans hill.

The possessed or the sick people can scream and talk. Still, it is not possible to see who is near them or who is asking them but alters in the body of the person confess

they say they are pressed and harassed by the hidden saint; sometimes even the person screams saying the chain is burning them, but still, we don't see the chains physically but only when they answer and plead to be released. 

A place of peace, harmful dangers animal or insects don’t exist, they have been cast out from all the territory of TsadkaneMariam

It was late when we reached Tsadkane. We rested immediately after we sat up our tent. The following day early at 3 am, we went to the cave mass prayer of Kidan, a worshipping program chanting, blessing, prayers, with incents burning. The deacon was zigzagging, walking around between the people in the small cave temple spreading the smoke of the incents. When it reached around Teza, she started to scream and scream, talking and shouting in Mellom Norsk and Nynorsk. Some were surprised. Still, her sister and I have heard it before. There are others the same. Still, different spirits, hers we know is Zer mostly not easy to depart from as it did previously in Addis. 

After the incents and chanting in the cave of Tsdkane for about 3 hours, people go to the holy water where the invisible help the possessed, Teza, has become submissive. Still, she is not herself but hypnotized all the time. Sometimes she comes to her senses, only if she wants to go to the toilet; she talked loudly in the cave in the holy water over the weekend. After screaming, growling crying for three days in Tsdkane holy place, the scorned Kelkelyos left Teza for once and for all. Departed from her, promising that it would never come back to earth forever. It was the most significant operation that the invisible saints did; she is calm, but after a week, 24years of being others, she has never met herself this clear, well farewell to Kelkelyos. Good luck to Teza

—

The description about Kelkelyos, the graveyard spirit are translated from the book Bemaleda Meyaz 2 written by Memehere Grime Wondemu. Wondemu is an Ethiopian orthodox theology teacher, and a gifted exorcist using traditional Ethiopian chanting church methods. He is known for his knowledge about alters and alien energy, and different spirits—multiple personalities worldwide, mainly Ethiopians and Eritreans.

From time immemorial, most of the most dangerous spirits have been associated with humans because of evil. One of the worst of these is called Kelkeleyos, which means to destroy everything. This is a dangerous enemy and a dark tomb.

Why does it rise up from the grave?፧ The tomb is a place where human life is interrupted, where the dead are silent, where the soul is separated.Witches and sorcerers use spirit mediums to harm others.The main reason they use the spirit of the grave is the display of the dead, immovable, and dead in the crypt. The soul that is called from the grave or the corpse of a deceased person is familiar to a man who shows death's power.

The Spirit that is called from the grave or the corpse of a dead person is accustomed to man, and when it enters the life of a deceased person, it makes him look like a dead man. In other words, he represents the dead man and leaves the living dead person.When possessed by this SpiritSpirit, the SpiritSpirit is easily submissive to them. They are involved in crime by displaying the power of aggression and harm.This SpiritSpirit is an attack on the SpiritSpirit that causes us to stumble in the wrong direction and wastes time and attention.

The way the Spirit is called

They call it the SpiritSpirit in the dust from the grave,In plants, especially from the graveyard, with sprouted and cut plantsIt is introduced into human life as a call, which is presented as a tribute to the drink of catechism whiskey, gin, etc.

Being Possessed from the grave

Another way in which the SpiritSpirit of the grave enters people is through the spirits of the celestial spirits hovering over the graves of the dead.

—

ስለ ከልከልዬስ የመቃብር መንፈስ አሰራርና ሁኔታ የሚተነትነው ከዚህበታች ያለውአጭር ፅሁፍ የተወስደው እና የተተረጐመው በማለዳ መያዝ ቁጥር ፪ መፅሃፍ በመልአከ መንክራት ግርማ ወንድሙ የተፃፈ ነው።

የኔም አጭር ልበወለድ ከልልዬስ የሚባለውን የፃፍኩት የፍኩት ከርሳቸው ትምህርት እና ከ ፍራምቲደንስ ሊቪንገርአርት ፕሮጀክት ተነሳስቼ ነው።

ከጥንት ጀምሮ በጣም አደገኛ ከሚባሉ መንፊሶች አብዛኛው በክፉት ምክንያት ከስው ልጅ ጋር ሕብረት የፈጠሩ ናቸው። ከዚህም ውስጥ አንዱና የሚብስው ከልልዬስ ይባላልይህም ማለት ሁሉንም ማጥፉት መደምሰስ እንዳልነበረ ማድረግ ማለት ነው። ይህም አደገኛ ጠላትና የጨለማ የመቃብር መንፈስ ነው፡

ከልከልዬስ ከመቃብር ቦታ የሚነሳው ለምንድን ነው? መቃብር የስው ሕይወት የተቋረጠበት የሞተበት ፀጥ ዝም ያለበት ነብሱ የተለየችበት ቦታ ስለሆነ ነው።አስማተኞች ከመናፍስት ጋር የሚገናኙ ሰወች ሁሉ ሌሎችን ለመጉዳት የመቃብሩን መንፈስ በመጥራትና ጉዳይ ፈፃሚ በማድረ ይጠቀሙበታል።፡

የመቃብር መንፈስ የሚጠቀሙበት ዋናው ምክንያት በመቃብሩ ሥፍራ ያለው የሞተ የማይነቀሳቀስና ኑሮው ያለቀበት ማሳያ ነው.። ከሞተ ሰው ከመቃብሩ ወይም ካፈሩ ላይ የሚጠራው መንፈስ ሰውን የለመደና የምት አበጋዝነት ያሳየ ስለሆነ ይህን መንፈስ በቆመው ስው ህይወት ውስጥ በሚገባበት ግዜ ልክ እንደሞተ ስው በቁመናው የሞተ እንዲሆን ስለሚያደርገው በሌላ አነጋገር የሞተውን ሰው በመወከል በህይት ያለውን ሰው እንደሞተ አድርጐ የሚያስቀር ነው።

አስማተኞች ምተሃተኞች ከላይ የተዘረዘሩትን ተግባር ተልኮ እንዲያከናውንላቸው መጅመርያ መንፈስን ከሰውነታቸው ጋር ለማዋሃድ የሚጣጣሩትም ለዚህ ነው፡ ከዚህ መንፈስ ጋር ሲዋረስ መንፈሱ በቀላሉ ይታዘዛቸዋል በሌላው ላይም የጥቃትና የመጉዳት ሃይል በማሳየት ለወንጀል ድርጊት ይተባበራቸዋል ይህ መንፈስ ወደማንፈልገው አቅጣጫ ፈዘን በመሄድ አካሄዳችን ላይ መልካም የሆኑ ተግባሮችን እንዳይከናወኑ በማረግ የተመስረተ የመንፈሱ ጥቃት ነው በማፍዘዝ ሰአት በማባከ የመንቃትና የማስተዋልን ግዜ ያባክናል።

መንፈሱ የሚጠራበት መንገድ፣

በአፈር ከመቃብር ላይ በተዘገነ አፈር መንፈሱን ይጠሩታል፣ በዕፅዋት በተለይ ከመቃብር ስፍራ ላይ በበቀሉና በሚቆረጡ ዕፅዋት፣ በመጠጥ ካቲካላ ውስኪ ጂን ወዘተ ግብር ሆኖ እየቀረበለት በጥሪ መልክ ወደ ሰወች ህይወት እንዲገባ ይደረጋል

ልክፍት በመሆን በቃብር ላይ መላከፍ

ሌላው የመቃብር መንፈስ ወደ ሰዎች የሚገባበት መንገድ በሙታን መካነ መቃብር ስፍራዎች ላይ በሚያንዣብቡ የከልከልዩስ ጋኔን መንፈሶች አማካይነት ነው ይህ የመቃብር ላይ ልክፍት የሚባል ነው።

End