Å, jeg visste det. Visste at denne ungen skulle bli annerledes enn de to første, ei jente som meg, stygg, uten sjanse til å bli elska av en skikkelig mann. En mann med hatt og frakk, en som bukker for deg og holder opp døra for deg. Det kunne ikke gå bra flere ganger. Jeg burde ha skjønt det. Men kroppen la på seg, ville ikke forstå. Kroppen vil ikke forstå.

Alle fostre har spalte den første tiden etter unnfangelsen. Normalt skal ansiktssegmentene smelte sammen til et fullstendig ansikt før det har gått tre måneder av svangerskapet. Skjer det en forstyrrelse i fosterutviklingen i denne perioden, kan barnet bli født med en spalte. Fostere har, i noe som i perspektivet av et liv kan virke som sekunder, denne spalten til felles. Erindringen av denne fasen er gjemt og utenfor rekkevidde. Det fins et spor av den. Det lille søkket i huden under nesa.

Så mye jeg skulle ha gitt for at min skaper hadde latt meg få litt flere ord. Sagt noe mer om åssen det var. Da jeg lå der i senga og fødte, aleine, eller etterpå, oppi lia da jeg gravde ned den vesle kroppen. Det trengte ikke vært så mye, bare et avsnitt eller to. Noen ord om åssen kroppen min så ut, senga jeg lå i. Lyset som mangla. Det at jeg endelig var aleine, men at jeg ikke kunne skrike på grunn av smågutta mine i rommet ved siden av. Det at jeg aldri skreik. Hvordan høres det ut? Kua hadde ikke ord hu heller, men hu hadde flere lyder enn meg. Hu hørte alt og det var attpå til mi ku. Jeg skal ikke klandre skaperen min. Men jeg tar meg i det nå etterpå, å være nysgjerrig på hvordan det var. 

Jeg hadde jo ikke orda. Kun ord for det stygge. Og for ungene mine som var som de skulle. De orda hadde jeg lært meg i smug, orda om skjønnhet, det perfekte. Da Leopoldine kom, da trilla de ut av meg som om de hadde liggi for seg sjøl et sted i dvale, og godgjort seg der. Ei jente å elske. De trilla ut av meg som om jeg ikke kunne stoppe.

En leppe-ganespalte kan ha noe skrekkaktig over seg før den er operert. Huden som vanligvis vender inn, kan ha laget en krøll på seg og blottlagt den fargerike innsiden. En åpning i det vesle ansiktet der det ikke skal være en åpning. Som om noen har gjort det med vilje, revet det åpent. Leppe-ganespalte kan medføre komplikasjoner som krever behandling, alt etter hva slags spalte det er snakk om. Det at et foster har en spalte kan være en indikator på et syndrom. Derfor sjekkes slike fostere grundig. I dag behandles alle som fødes med spalte, og misdannelsen har, som utstående tenner etter tannreguleringen ble innført, blitt en sjeldenhet. En hemmelighet i fosterstadiet og begynnelsen av livet, for mange ikke annet enn et arr som vises på noen fotografier fra barnets første leveår.

Skaperen min. Han som veit alt og bestemmer alt, beveger meg omkring som om jeg var et dumt naut som ikke visste bedre enn å bli gift med denne einstøingen av en bonde. Sterk var han, og jobbe kunne han òg. Det var ikke det. Vi hadde fine stunder òg, det var ikke det. Men så lei jeg var denne stuten mange ganger. Jeg hadde verken midler eller utdannelse. Sjansen for at jeg skulle få gjort noe med munnen var liten. Visste ikke engang at det gikk an. Straffen jeg fikk for å ta livet av ungen ga mulighetene. Det hadde jeg ikke trudd. Noen gode mennesker hjalp meg med operasjon, og jeg fikk lære å sy og lese. Men jeg har vondt for å takke. Skal jeg takke for at jeg levde på den tida jeg gjorde? Du ble sett på som dum hvis du hadde denna skavanken.

Hadde jeg bare levd hundre år seinere kunne jeg født ungen min til verden og elska henne sånn som Leopoldine, attpåklatten som kom så overraskende på oss da vi trudde tida med unger var over. Men hvis jeg hadde blitt født hundre år seinere, hva ville vært feil med meg da? Kunne jeg, i stedet for det med munnen, vært tjukkere enn andre folk? Jeg kunne halta på det ene beinet, sånn at jeg måtte slepe på det og trenge gode sko og ikke passa til høye hæler. Hu stygge, hu ekle, hu ingen danser med-jenta. Men ungen hadde jeg fått beholde. Ungen og dårlig sjøltillit. For sjøltillit er ikke medfødt.

I dag fins det få med leppe-ganespalte. Denne misdannelsen som har vært gjenstand for overtro, og som kan gjøre at begreper om normalitet utfordres, og at fosteret i svært få, men likevel noen tilfeller, fortsatt blir valgt bort.
For det er sånn det er: Mora di vil oppføre seg som om du er verdens vidunder, kle deg opp, pynte deg, smile til deg, se på seg selv og deg mens du vokser opp. Du trenger ikke gjøre noe for at mora di skal oppføre seg sånn. Det holder å være snill og pen. Hun kan også skuffes over barnet sitt. Være engstelig for hva du viser deg å være. De venner seg til deg med tida,men ikke uten å bemerke noe, korrigere deg eller prøve å få deg til å kompensere feilen på en eller annen måte. Og hvis skuffelsen handler om noe som ikke synes, gjelder det å glemme det, overse eller dekke over. Jeg har sett det mange ganger. Mora som handler klær til den tjukke dattera si. Den dårlige holdningen, det tynne smilet utenfor prøverommet.

Jeg kunne ikke snakke reint. De sa jeg hveste, at det var som når en ventil lekker damp. En vislende lyd. Sjøl tenker jeg på en slange. Det er ikke bra. En voksen kjerring som snakker som en slange. Dobbelt gyselig, er det. Det har noe med bibelen å gjøre, trur jeg. Det er sånt jeg kan tenke på.

Ei venninne fikk for ikke lenge siden et barn med leppe-ganespalte. Barnet er operert og arret nesten ikke synlig lenger. 

Det skyldes den gode grohuden de fleste småbarn har. Å ha ”god grohud”, var et begrep mora mi brukte til venninnenes stille applaus. God grohud var noe av det bedre du kunne ha hvis du var jente. Det var et kompliment. Jeg husker den fine følelsen i kroppen av at det var sånn en del skumle opplevelser kunne oppsummeres i ettertid. Jeg kunne ha falt og slått haka, laget en flenge i fingeren da jeg spikka pil og bue. Søstera mi var ikke like godt utstyrt. De hoggestabbene der, som beina hennes ble kalt, passet bedre på en gutt enn ei jente.

Jeg har ikke ord for det jeg gjorde. Har aldri lært de orda. Heller ikke noe særlig om det som er fint. Men jeg kan alle styggorda, veit om de ekle følelsene folk ikke snakker om, blikka. Du er ei dum dum jente, ei stygg jente, ingen vil ha deg-jente, hu ingen vil danse med-jente. Hvorfor måtte det være ei jente? Det hadde gått bedre om det var en gutt. En gutt som var seg sjøl. Hvorfor kunne det ikke vært en gutt som var som seg sjøl? I stedet var det ei jente. Ei jente som ligna på meg.

Venninna mi har lest i en doktoravhandling at barn med leppe-ganespalte generelt har bedre selvtillit enn jevnaldrende uten. ”Barn blir operert for leppespalte når de er tre-fire måneder og for ganespalte når de er cirka ett år,” forteller hun. “Når de er eldre kan de få pynteoperasjoner, men det finnes ingen voksne med hareskår i Norge lenger. Ingen barn husker derfor at de har hatt spalte. Det er det kun mødrene (og andre voksne) som må forholde seg til. Jeg er helt sikker på at jeg kunne fått abort etter tolvte uke, hvis jeg hadde bedt om det. Kjæresten min oppfattet det også sånn. Det er andre på internett som har nevnt liknende ’tilbud’, men de blir gjerne hysjet i hjel av folk som ikke bare blir opprørt over det, og ønsker å moralisere. I andre deler av verden derimot finner du voksne med hareskår.”

Ei jente å elske, hvorfor fikk jeg ikke henne med en gang! Ei som Leopoldine. 

Ei jente å pynte, ei jente å holde, ei jente å bysse, ei jente å elske. Hvorfor var det ikke hu jeg fikk? Jeg var gammal allerede i forrige svangerskap, og hadde ikke tru på flere unger.
Men så fikk jeg Leopoldine. Ei jente å holde, ei jente å pynte, ei å elske. Jeg har ikke ord for det som skjedde den gangen. De har jeg aldri lært. De gode orda lærte jeg seint. De har jeg ikke hørt for mye av. Folk tror at godhet er en enkel sak, men det er ikke det. Godhet må læres fra fødselen av. 

-

Smoke

smokemachine
white ghost objects

disappearing
to cover
ghost walking
shapeshifter

The work do not want to find its shape or physical expression, and maybe it is itself a shapeshifter?
It is text-based, but I urge for, in this corona-era, to work with physical and mental presence, with the physical body, through performance and voice, through performative reading presented on site. I have urged, just moments (months) ago, for reintroducing the necessity of a WE, to myself, and in a broader perspective. This WE was never without conflict, and the overall WE is now very problematic, telling me to disconnect my body, being manageable for any market, positive, fremoverlent, adaptable. Now? When I am at my weakest, when we are out of connection? No way. Adaptive yes, even with managing to shift through times here and now. Now? Really?  Economy has to be a part of this project somehow, bad economy and

bad lesbian
bad bad lesbian
posing, passing through time

I seach and collect objects and places, physical manifestations, scenography or props for staging text which derives from these ideas, thoughts and meanings. Found objects, found places, found stories. 

The site: When It comes to Sofienbergparken as a site I am open! 
I treat it like a body. Being inside the church, moving around walking through the grass, trying out the parc-seatings, in and around the small kindergarten looking for needles, young people smoking pot in the tiny play.-houses, finally being pulled towards the big trees. Hanging around under the big trees.

Sitting on the grass, looking. Hey, is that a bone!

I am not that interested in the bones buried in the ground popping out. They will only ever be bones, they are all over. But then again, when covered I am starting to become very interested, interested in how they are placed, if they are well kept thinking of them and through thinking of them, bringing life to them, or even a greater meaning in how they are placed.

What if they all had special powers, or only one, could God be amongst them.
God!?

I have been working with the crucifix lately in photographs. I am interested in the crucifix, the object it is, and how it connects to the real body. How it exists through thought, presence and faith, the sorry reality of a broken crucifix. It is so sad, and so moving.

I am interested in nature and how it seems to transcend time, the trees in Sofienbergparken, the juice from these trees
to drink history
to become memory, words, language

Making connections between a now, a before, and perhaps even visions of future.